Kategorier

”Jeg er veldig glad for ikke å være alene når jeg føler meg svak”, sa en pårørende til meg etter en samtale her forleden.

Jeg har tenkt en del på det siden.

Illustrasjonsfoto. Foto: Steffen Aaland

Enten livet butter og det mørkner rundt meg, eller når det skjer spennende og oppløftende ting i livet søker jeg å dele det i fellesskap med noen. Og disse noen er ikke alltid hvem som helst.

Det er ikke alltid at jeg kan snakke med samboeren, kameraten eller familien om det som skjer. Jeg trenger noen som ikke har ”aksjer” i mitt liv. Noen som ikke har egne behov som kommer til overflaten.

Det er så viktig å vite at det er nettopp denne nøytrale arenaen som er viktig for mange. Som for denne pårørende. Ikke ektefellen som var syk. Ikke legen eller sykepleieren på avdelingen. Ikke psykologen. Det trengs ikke skilt som det står PÅRØRENDE på. Eller KREFTPASIENT.

Kanskje er det noen ganger bare nødvendig med to ører og en nøytral arena for å få ut deler av det vonde, vri og vende på det litt for så å ta med seg videre akkurat det som er nødvendig for å greie neste utfordring.

Å reflektere akkurat nok til at det gir litt mer energi.

Det er ofte de små tingene i hverdagen som gjør livet.

De skal vi ta vare på.