De siste dagene har en person under pseudonymet “Guy Fawkes” stilt kritiske spørsmål på Kreftforeningens Facebook-side. Av og til blir et kommentarfelt på Facebook for kort for å gi et skikkelig svar – derfor velger vi å svare med denne bloggposten i stedet.

Her er “Guy Fawkes” sine spørsmål og vårt første svar, og hans oppfølgingsspørsmål:

 

Først: Du har helt rett i at det er brukt enorme ressurser på kreftforskning verden over. Kreft har vært pri 1 innen biomedisinsk forskning i den vestlige verden i flere tiår. Det er en beskjeden økning i levealder om man relaterer det til innsats, og mange har trodd man ville se mer utbytte for pasientene. Selv om det tar 10-15 år å utvikle og ferdigteste et legemiddel skulle man forventet en større effekt. Erkjennelsen som har vært kjent lenge nå, er at kreft er en mye mer kompleks sykdom enn man kunne forestille seg for 20-25 år siden. Det er en gruppe av svært mange sykdommer, som har samme eller liknende symptomer.

Det vi vet nå, er at organismens største utfordring faktisk er å regulere cellevekst (det er når dette svikter at vi får kreft). Hele 30% (!) av våre gener er involvert i cellevekstregulering. Det betyr at inntil 10 000 gener samspiller for å holde stram kontroll på celledeling. Kombinasjon av små feil i noen av disse fører til utvikling av kreft. Hvilke feil som fører til kreftutvikling varierer fra pasient til pasient – det er 10 000 ulike gener det kan være feil i. Ulike genfeil skal ha ulik behandling. For de som ikke kan kureres med generell behandling som kirurgi og stråler og noen cellegifter, må spesifikk behandling mot genfeilene til. Her er den biologiske kunnskapen økt formidabelt gjennom de siste tiår, og den siste biten mot 100% overlevelse er tung og vil gå i små skritt også framover. Det betyr ikke at forskningen har vært bortkastet eller forgjeves – all forskning som er gjort med merkelappen ’kreft’ har ført til kunnskapsheving med stor relevans for andre sykdommer, helse, evolusjon, miljøfaktorer osv. osv. I tillegg til at vi vet svært mye mer om hvordan vi skal angripe de svulstene som ikke kan fjernes med kirurgi eller stråler.

Så til ditt spørsmål: Kreftforeningen er ikke av den oppfatning at økonomiske interesser til ’big pharma’ aldri er et problem. Tvert imot. Det er en utfordring at kreftformer med lite volum ikke har vakt tilstrekkelig interesse i industrien på grunn av manglende økonomisk potensiale. Det har også vært en utfordring at industrien har hatt interesse av at mange skal behandles selv om effekten av et mediakament er usikker. Det er videre en utfordring at utprøvinger av legemidler er så kostbar at man har vært avhengig av industrien for å få gjennomført utprøvinger. Forskergenererte prosjekter uten industrifinansiering har større legitimitet. Så ja; det er mange tankekors knyttet til industrifinansiert forskning. Desto viktigere er det at det finnes uavhengige kilder (som Kreftforeningen) som finansierer forskerinitierte prosjekter helt uten industrimidler.

Siste del av ditt spørsmål har jeg litt vanskelig for å forstå. Vitenskapelig biomedisinsk eksperimentell forskning skjer vanligvis initielt med naturlige substanser fra naturlige kilder. Ofte blir biologisk aktive substanser etter hvert produsert syntetisk, men ikke alltid. Dette har lite med patentering å gjøre. En av de største farmasøytiske suksesser (cyclosporine, immundempende som brukes i forbindelse med transplantasjoner) er laget fra en lavtype fra våre vidder. Den er likevel patentert og kan ikke leveres som medikament fra andre firma enn de som har rettigheter, før patenten er gått ut. Våre mest effektive bioaktive stoffer finnes i naturen.

Våre viktigste legemidler er oppdaget ved å utforske naturens egne kilder. Det vet også farmasøytisk industri, og det letes etter slike substanser i hav, planter, bakterier, bergarter og dyreprodukter. Når noen har en god idé til hvordan naturlige substanser kan anvendes, patenteres de – før noen tør å satse penger på utvikling.

Følg Kreftforeningen på Facebook: http://facebook.com/kreftforeningen