Kategorier

Vi presenterer gjesteblogger Mette Grøholdt. Hun er tidligere kreftpasient og vinner av Aftenpostens kronikkonkurranse i fjor. Hun har skrevet om det å være “frisk” etter livmorhalskreft, men med flere senskader etter behandlingen; ikke helt syk og ikke helt frisk. Nå skriver hun om det å være skamfull eller stolt av kroppen sin etter endringer etter kreftbehandling.

Mette Grøholdt holdt appell under utdelingen av Kong Olav Vs kreftforskningspris 2011.

Det lever over 190 000 mennesker i Norge i dag som har eller har hatt kreft. For mange av dem blir livet aldri helt det samme igjen. Det blir det heller ikke for meg. Etter tre behandlinger for livmorhalskreft, har jeg tinnitus, stråleskadete tarmer, to stomier, verkende bekken og redusert energi. Identiteten utfordres som partner, mor, yrkesaktiv og venn. Jeg må redefinere meg selv på nær alle områder i livet. Jeg er glad jeg lever, men det har en pris.

Kreft er ikke lenger tabu i samfunnet vårt, men en del av de kroppslige endringene som kreftbehandling medfører, er fremdeles tabu. Kreft i kjønnsorganene har kanskje de mest tabubelagte konsekvensene og kan gå utover både samliv og sosial omgang. Par og familier må finne nye måter å leve sammen på og det kan være tøft både for den syke selv og deres nærmeste. Det er krevende å bevare den kroppslige selvfølelsen og ikke bli skamfull.

Vi blir bombardert med bilder av unge, lytefrie kropper i alle kanaler, blader og aviser. Vi vet jo godt at det er en illusjon, og at folk flest ikke har idealkropp, men innimellom treffer likevel bikinireklamene en sår liten nerve inni meg. Og jeg blir bare oppgitt over avisenes og ukebladenes evinnelige fokus på de to-tre ekstra kiloene på rumpa som MÅ bort før sommeren. Tenk å ha et par ekstra kilo som største bekymring i livet! Men den første sommeren etter den siste operasjonen på Radiumhospitalet, var jeg også opptatt av vekta:

Førtifem kilo veide jeg fordelt på 172 centimeter. Barna orket ikke å se meg uten klær. Synet var for skremmende. Jeg opplevde for første gang at naboer og bekjente ikke kjente meg igjen på gaten. Når de gjorde det, skvatt de til så det gjorde vondt å se hvordan de strevet med å holde ansiktsmusklene under kontroll. Jeg spiste nærmest døgnet rundt, men kroppen nektet å legge på seg. Flere tarmslyng gjorde ikke saken bedre. Med knoklete og kraftløs kropp og to poser på hver side av navlen, gikk jeg inn i sommeren med en kropp som var svært fjern fra bikinireklamene. 

Familien var på hytta vår på Saltö i Sverige og en varm og solfylt dag tok vi båten ut til en vakker holme i nærheten. Der fant vi et lunt sted hvor vi slo oss til litt i skjul for de andre familiene. Sola stekte, og jeg tok av meg for å få sol på kroppen. En skygge for over ansiktet til Alvar minstemann, men han sa ikke noe.

«Bli med å bade da, mamma!» sa Maria på nitten.

Tanken var meg svært fjern. «Jeg tror ikke det, Maria. Blir her og passer på, jeg.»

«Kom igjen ’a. Det er jo så varmt. Det er sikkert kjempedeilig!» Hun ga seg ikke.

«Dere skjønner det,» sa jeg og ble mammapedagogisk i stemmen, «at jeg er litt brydd over kroppen min. Det at den er så tynn, gjør at jeg synes det er litt vanskelig å vise meg uten klær foran andre enn familien akkurat nå. Jeg blir sjenert.»

Maria ble stille en liten stund. Så på meg. «Jeg synes du skal tenke helt omvendt jeg, mamma. Den kroppen din har hjulpet deg gjennom tre år med sykdom og har gjort at du har overlevd kreft tre ganger. Jeg synes du skal være stolt over kroppen din, jeg!»

Jeg badet ikke, men jeg bar kroppen min med en annen bevissthet, om ikke akkurat stolthet, resten av sommeren.

I dag, to år etter, har jeg lagt på meg femten kilo og sakte men sikkert vennet meg til å leve med to stomier. De må jeg ha resten av livet. Det har vært en krevende prosess å klare å bli venn med min nye kropp. Men nå kan jeg til og med bruke bikini, selv om buksen er større enn den jeg brukte før. Denne sommeren tror jeg kanskje jeg kan komme min datter i møte og si at «Joda, Maria. Jeg er stolt!»

Les Mette Grøholdts kronikker “De stumme plagede” og “En overlevers beretning“.