Kategorier

Hva tenker du på når du hører ordet ventetid?

Hvis du direkte eller indirekte har vært i berøring med kreft, tenker du kanskje: Vente på telefon, vente på brev, vente på time? Eller vente på diagnose og vente på behandling? Dette er dessverre hverdagen til altfor mange kreftpasienter og deres pårørende. Vi vet at det finnes mange kreftpasienter som opplever å måtte vente og vente, mens uroen, plagene og smertene øker, og i verste fall sjansene for å bli frisk minsker. Vi kan ikke akseptere at det er sånn.

I midten av februar mottok jeg et brev som gjorde inntrykk på meg, og som jeg gjerne vil dele med deg. Brevet handler om å vente. Brevet var fra Bente – og hun skriver til oss om den utmattende ventetiden hun har vært gjennom, fra hun merket at noe var galt til hun får datoer for behandling:

Kjære Anne Lise Ryel.

Virkeligheten som kreftpasient i Norge, verdens rikeste land.

VENTETID
Hjelp! Jeg har fått kreft. Jeg er en dame på 64 år. Jeg bor i verdens rikeste land. Hvis ikke kreften tar livet av meg, så tar ventingen og uvissheten livet av meg. Jeg har en kreftsvulst i tykktarmen som får vokse og utvikle seg i fred og ro, uten at noen gjør noe som helst for å stanse den. Er det ikke min tur snart? Kan det være riktig at det skal gå så lang tid? Jeg oppsøkte min fastlege 1/11 2010 fordi jeg hadde slimet og blodig avføring, og enda er jeg ikke kommet i gang med noen form for behandling.

Dette er psykisk tortur på høyt nivå.
De som har hatt kreft selv, vet hvordan det føles å ha en kreftsvulst voksende inni seg. Prøv å forestill deg det! Hver tredje eller fjerde av oss får før eller siden en kreftdiagnose. Alle disse unge eller gamle, eller kanskje middelaldrende menneskene, har familie og venner som i aller høyeste grad blir berørt av kreftsykdommen. Prøv å ligge time etter time i sengen, – du ser opp i taket, – natten er uendelig lang, – skal jeg dø av dette fordi jeg ikke får behandling raskt nok? Du syntes du kjenner kreftsvulsten vokse. Lymfeknutene føles som de bobler. Hver eneste lille ”ondt” tas som tegn på spredning. Tre – 3 – måneder er lang tid når en venter på behandling for kreft.

Jeg var hos min fastlege 1/11 2010.
I brev datert 23/11 2010 skrev min fastlege at det var funnet noe som tydet på svulst i tykktarmen. Sjokk! Jeg som tror på åpenhet, og mener vi skal snakke om det meste, klarte ikke å fortelle det til mine døtre på flere dager. ”Stakkars, de blir så lei seg, la dem i det minste få ha en hyggelig helg!” De tok det tungt.

13/12 2010 fikk jeg time på Haraldsplass for koloskopi.
Svulst ble konstatert. Biopsi ble tatt. Det var kreft. Jeg skulle overføres til Haukeland universitetssykehus. Taushet. Stillhet. Ingen telefon – ikke noe brev – ikke et ord. Jul og nyttår kom og gikk. Kreftsvulsten vokste i tykktarmen. Jeg hørte ingenting fra noen. Etter en del ringing og masing fikk jeg vite hvor jeg skulle. Jeg skulle til rektoskopi. På eget initiativ fikk jeg så en time på avd. for gastro og akuttkirurgi. Endelig et fast holdepunkt.

Vente.
Jeg hadde fått beskjed om at etter CT og MR ville det bli holdt et møte tirsdag 25/1. Ingen telefon den dagen! Onsdag morgen kl 9 ringte telefonen. Endelig! Følgende var blitt bestemt: Først stråling – så operasjon. Fem – 5 – uker stråling fem -5- dager i uken. Så 5-6 uker venting før operasjon.

”Er der tegn til spredning?”
Hun skulle undersøke og ringe tilbake. Jeg satt ved kjøkkenbordet med hodet i hendene og så ut på vannet hvor isen holdt på å smelte. Etter noe som for meg fortonte seg som en evighet, men som antagelig bare var noen minutter ringte hun tilbake. Jeg hørte det på stemmen hennes. INGEN TEGN TIL SPREDNING!

En skulle tro en da ville juble av glede.
Jeg brast i gråt! Helt uhemmet, vill gråt. All den oppsamlete angsten og redselen, spenningen og skrekken kom ut i en nesten hysterisk hulking. Min aller kjæreste kom og holdt meg tett. ”Jeg må ringe til jentene.” De er like redde som meg. Jeg kunne nesten ikke snakke, de trodde selvfølgelig at noe var skrekkelig galt. Jeg klarte mellom hikstene å si: Ingen tegn til spredning! Jeg måtte dele den gode nyheten. Jeg skulle nå overføres til onkologisk avd. Kreftavdelingen. Ny avdeling, nye folk å forholde seg til. Veldig slitsomt.
Disse tre månedene har vært fryktelig laaaangeee.

La oss komme i gang! La oss begynne kampen! La oss bekjempe kreften! NÅ! La meg slippe å vente lenger!
Jeg fikk time på kreftavdelingen 2/2 2011. Endelig i gang. Liste over alle strålingene, 5 uker, 5 ganger i uken, eventuelle bivirkninger, antagelig ikke operasjon før rundt 17. mai. Stråling fra 21. februar.

VENTE!
”Bli med oss til Lanzarote en uke, gjør mest mulig kjekke ting”, sa min søster, og sånn blir det. Vi reiser. Tusen takk til alle dere som trøster meg – alle dere som tar kontakt og alle dere som bare tenker på meg, jeg tror det hjelper det også. Hjertesukk fra en utålmodig, middelaldrende dame med kreft.

Bente Brekke Kampevold

Dette brevet er en forkortet versjon. Gå inn her for å lese brevet i sin helhet.