Kategorier

”Smerten kan jeg ikke fjerne. Ikke den smerten som handler om alt det tapte. Men så er det engang slik at noen ganger så møter jeg mennesker som gjør noe med akkurat den smerten. Og da er det som om jeg får et helt nytt perspektiv. Det er veldig, veldig godt.”

Pasienten som forteller om dette, syntes alt det gode var borte, og bare det meningsløse var igjen. Så dukker altså noen mennesker opp og gjør noe med akkurat det. Uten å gi råd eller si hva han burde gjøre. Uten å spørre om hvordan han har det hele tiden. Uten å være stille i frykt for å si noe galt. De andre bare sier hvordan de selv har det der og da.
Og så skjer dette: Et nytt perspektiv dukker opp, og det kjennes godt å se med et nytt og utvidet blikk.
 

Illustrasjonsfoto. Foto: Steffen Aaland

Å høre slike historier gjør meg like godt som å oppleve dem selv. Og jeg kjenner til begge deler. Det er virkelig mulig selv å vokse på andres levde liv. Jeg må bare høre om det.

Vi skal ikke være så redde for å tråkke feil. Vi skal ikke være så redde for å si noe som vi kanskje ikke tror andre vil være interesserte i å høre. Vi skal fortelle omgivelsene våre om egne erfaringer – med den største selvfølgelighet! Når det passer.

Hvorfor det ikke kan gå galt?

Kanskje går det litt på kryss og tvers noen ganger. Men det er ikke så farlig. Jeg tror så lenge vi alle har med oss litt vett og litt forstand, og passelig med høflighet så går det helt fint.

Det meste er bedre enn å brenne inne med noe som kan være godt for andre. Da tåler vi et feilskjær i ny og ne.

Det kan alltid skapes håp. Sammen.