Kategorier
Vi presenterer gjesteskribent Kjetil Mørland. Han er vokalist i det britiske bandet “Absent Elk”. Han har skrevet sangen “Comfort Or Amuse” til sin mor som er rammet av kreft. Bandet gir ut sangen i iTunes 16. mai, og inntektene skal gå til Kreftforeningen og Cancer Research UK.  
 
Abscent Elk gir alle inntekter fra sangen "Comfort Or Amuse" til kreftforskning i Norge og England

Abscent Elk gir alle inntekter fra sangen "Comfort Or Amuse" til kreftforskning i Norge og England

Vi sitter her på sykehuset – mamma og jeg. Vi er nå på hils med så og si alle sykepleierne på avdelingen. De flyr rundt i gangene her på 3C som hvite engler, fra rom til rom. Ute smelter snøen, de første spirene tar små forsiktige skritt mellom de hvite flekkene, og fuglene har begynt å kvitre fra de nakne greinene. Om ikke lenge står påskeliljene i full blomst, og en ny sørlandsvår står på tur – en ny start.

I dag sitter vi og venter på legebesøk. Vi er vant til å vente. Tålmodigheten er blitt tøyd langt etter 7 år med venting. Mesteparten av tiden vet vi egentlig ikke hva vi venter på, og uvissheten henger som tunge gardiner foran vårsolen. “Håpet er det siste som forsvinner” er det noe som heter. Før ville jeg kanskje kalt dette en klisjè, men i dag vet både mamma og jeg at dette har mer mening enn vi noen gang kan forstå. Selv om situasjonen forandrer seg fra dag til dag, fra beskjed til beskjed, har vi mennesker en ufattelig evne til å vende oss til nye tilværelser, og med tid klarer vi å fordøye det aller meste. Egenskapen min mor har utviklet til å ta en dag av gangen og se lyset selv i de mørkeste kroker, er noe jeg og alle som kjenner henne beundrer veldig og ikke helt kan begripe.

Tiden er gjerrig. Det har vi funnet ut. Og vi har lært oss å ikke ta ting for gitt. Om vi bare alle kunne tenke slik den dagen datamaskinen ikke helt virker, eller når bilen har vanskelig for å starte om morgenen…
Det er først når det går riktig ille at vi ser hvor lite enkelte ting betyr i den store sammenheng, men dette er vel en del av det å være menneske – leve og lære.

Kreft. Bare ordet skriker ut død og fordervelse. Min mor har nå levd i 7 år med kreft. En tarmkreft som etter hvert fikk spredning til begge lungene. At hun tidlig mistet alt håret er nå blitt ‘bare en bagatell’. Nå er det livet i seg selv som teller. Det å få våkne til en ny dag uten for mye smerter. Det å kunne gå tur i skogen på en fin vårdag som idag! Det å kunne være sammen med barnebarn og leke Sabeltann!For alle oss friske er ikke dette mye å be om, men derimot ting vi ofte glemmer å verdsette.

Kreft er en sykdom som veldig synlig berører mange mennesker. Den går hardt utover også pårørende, familie, venner og kjente. De fleste som leser dette kjenner nok noen som har eller har hatt kreft. Det kan ofte være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en person som er fatalt syk. Som vi vet kan sinnet ha stor innvirkning på ‘hvor syk’ man føler seg, og vi er ofte redde for å si noe feil. Alle mennesker som får kreft reagerer også forskjellig, og sykdommen kan takles på mange måter. Enkelte føler for å isolere seg fra omverdenen og ikke gi uttrykk for at ting nå blir annerledes, eller kanskje er i ferd med å ta slutt.

Andre finner styrke i å være åpen og prate med familie, venner og kjente. Noen mennesker trenger trøst og empati, andre trenger glede og oppmuntring. Å vise at man bryr seg om andre mennesker kan aldri være feil. Det verste er å angre på hva man skulle ha sagt når det kanskje er for seint.

Det banker på sykeromsdøren. Hvem som står på andre siden vet vi ikke. Vi vet bare at snart åpner døren seg, og hverdagen kan igjen forandre seg på et øyeblikk.

Her kan du se musikkvideon og høre Comfort or Amuse. Gå også inn på deres Facebook-side.