Jeg er ofte engstelig. På egne vegne. Jeg skal forklare hvorfor:

 Kreftforeningens blogg kan gi deg et innblikk i utvikling, forskning, hva som rører seg innen kreft- og kreftrelatert behandling, pasienthistorier og temaer som ikke alltid er like lett å si noe om.

Men bloggen skal også si noe om hvordan vi jobber, og hva vi gjør.

Da kreves ærlighet. De fleste av oss – uavhengig av hva vi jobber med – har selvfølgelig mest lyst til å fortelle om det som er spennende og bra. Men arbeidet gir mer enn det.

Bloggen skal slippe til de uslepne tankene, og bidra til at andre skal få ta del i dem.

Mine uslepne tanker er det jeg kan bidra med. Og akkurat nå handler disse tankene om forskjeller på folk og min evne til å bruke mine dager.

Hvordan er mine dager?

Det er slik for meg at det ikke alltid er like sterke møter. Det er ofte de sterkeste historiene som rører oss, ryster det innerste i oss og får oss til å tenke : “jeg håper at jeg ikke havner i dette her”.

Min utfordring er at det er vanligvis alle de andre møtene som får de samme tankene frem hos meg. De historiene som ikke er de sterkeste. Der hvor kreften ikke har gjort så stort innhugg i livet, men blitt oppdaget, diagnostisert og behandlet. Og mange, svært mange, blir friske. Og heldigvis for det!

Likevel tenker jeg: Jeg håper jeg får slippe.

Det første året jeg jobbet i Kreftforeningen tok jeg meg i å lete etter symptomer, nesten hele tiden. Det er jo vel og bra, men det kan bli i meste laget.

Nå gjør jeg ikke det så ofte, men det surrer i bakhodet likevel.

Jeg vet jeg ikke har noen garanti, men jeg tenker slik likevel. Og akkurat i disse situasjonene må jeg bli flink til å si nei. Si nei til en samtale som venter. La en av mine kollegaer ta den neste samtalen. For slike dager er det vanskelig for meg å være helt tilstede. Og det kreves å være tilstede når jeg skal snakke med mennesker som har det vanskelig. De skal møte et lyttende menneske.

Jeg jobber med saken. Hver dag.

Ingen er usårbar.

Vi er egentlig ganske like du og jeg.