Illustrasjonsfoto
Ordet død er et vanskelig ord å bruke, det er så endelig. Noen ganger så virker det som vi later som om det ordet ikke betyr noe, at døden egentlig ikke eksisterer, men det er faktisk en av de tingene vi alle har felles. Vi skal alle dø.
En mann jeg snakket med en gang sa: ”Jeg vet at jeg dør av min kreftsykdom, jeg har i grunnen forsonet meg med det. Men det er så vondt å se de rundt meg, jeg skulle så gjerne snakket med dem om hvordan jeg vil ha det, hvordan de skal ta vare på seg selv når jeg er dø, eller snakke om min begravelse. Men de blir bare så veldig lei seg”.
En annen sa: ”Når vi endelig snakket om min begravelse så endte det med en befriende latter, vi tenkte på han som ville snuble, eller hun som ville sjangle for hun hadde tatt en dram for å stramme seg opp. Det var godt å kunne le sammen med min venn, det ble ikke så farlig da.”
En annen fortale meg at under begravelsen hans så skulle han sitte på galleriet og vinke ned til meg, og jeg må innrømme at jeg tittet opp på galleriet med et smil om munnen.
Hvordan kan vi hjelpe hverandre til å snakke om døden? Det er et vanskelig tema, døden er så endelig. Men kanskje derfor ekstra viktig å snakke om!
Min opplevelse er at mange har spørsmål når rundt sykdom og død. Spørsmål som; når er nok nok? Er det lov å dø? Hvordan få en verdig avslutning på livet, og hva er det for meg?
Kan man snakke om dette rundt kjøkkenbordet hjemme, er det greit å snakke om døden, eller later vi som om den ikke er der? Vil det være lettere for de som sitter igjen om vi har fortalt hvordan vi ønsker å ha vår begravelse?
Tilbaketråkk: Tweets that mention Tør vi snakke om døden? | Kreftforeningens blogg -- Topsy.com
Hei!
Jeg har møtt døende i flere sammenhenger. Det som gjorde mest inntrykk var da min mormor fortalte meg lenge før hun ble syk hvordan hun ønsket å ha det. Hva hun ville ha på seg, hva som skulle stå i dødsannonsen, sanger ol. Sterkest ble det da hun ba meg om å stelle henne som død, – men det gikk så fint, og det var så godt å få gjøre det hun ønsket etter at hun var død. Da kjente jeg meg så takknemlig for at hun hadde tatt det opp.
Et veldig godt innlegg. Utfordringen er å balansere den som skal dø sine ønsker og tanker, med de som skal takle sorgen. Kanskje kan nettopp det å prate om det hjelpe? Jeg tror at humor kan funke overalt. Også her
Vi har nettopp mistet farfar/svigerfar! Sammen med barna har vi snakket om sykdom og død – begravelse og minnestund. Det har vært en fin opplevelse, tross alt. Men vi snakket aldri om døden sammen med farfar. Mange ganger hadde jeg lyst å fortelle ham at jeg kom til å savne ham når han var borte, og at alltid har betydd mye for barnebarna! Men det var ikke noe tema. Han snakket heller aldri om dette selv, og hverken nærmeste familie eller helsepersonell skulle snakke om døden eller begravelsen med ham. I ettertid kan vi jo lure på om det var det riktige?
Eg er berre 52 år,og har fått dødsdommen.Eg står ganske sterkt,sikkert fordi eg har prøvt det før.
Har hatt barn og barnebarn rundt meg i helga.Vi har sakka om døden og begravelsen min. Vi er heldigvis velsigna med godt humør…..og galgenhumor. I tida framover er det heilt sikkert verst for meg,men etterpå vert det foreldra mine,ungane,barnebarn,familie og venner det vert verst for.
men alt går,sånn er livet.
Trur iallefall det er viktig og snakke om døden,den er like naturlig som ein fødsel.
Hei Heidi, jeg heter Magne og jobber på VG Nett. Nå har jeg lagt inn dette innlegget som en av dagens anbefalinger under Lesernes VG på VG-forsiden.
Hvorfor står det «says» i stedet for replikk?
Jeg er donor så det blir ingen begravelse på meg før lenge etter dødsfalet. Alt dette har jeg snakka med familien min om i full åpenhet og vi har gjenntatt det noen ganger for at det ikke må bli glemt. Min beslutning er akseptert av familien. Jeg ser det som en støtte til medisinsk forskning.
Hei
Døden er ikke farlig,men en befrielse fra smerter og det som er vondt.Sorgprossesen er tung og vanskelig,men det er så viktig og ha en åpen dialog om dette før døden skjer.Min kjæreste mamma sovnet in,jeg og mamma hadde kosestund 1 time før hun døde,da matet jeg henne med napoleonskake,og dryppet kaffe in i munnen hennes,mamma var klar,og vi fikk sagt mange god ord tilhverandre,dette hjalp enormt mye under sorgen.Takk for en flott artikkel her.
Hei fra Tove
Hei..
Jeg er også en av mange med kreft. Lymfekreft i siste stadie, uten mer behandling. Med engang jeg fikk den overraskende diagnosen (2006), trodde jeg at jeg raskt kom til å dø. Jeg snakket med de 4 barna mine om begravelse osv. Musikk jeg likte, ikke blomster, heller lys og annet. Barna syntes det var vanskelig, men jeg tenkte at det kanskje kunne lette sorgprosessen litt. Rett etter at en kjær person er død, så er vel kanskje ikke tankene så lett å sortere. I ettertid har jeg tenkt at mine ønsker ikke er viktige, men hva som blir riktig for barna selv. På hvilken måte DE vil ha det, det er tross alt de som skal leve med sorgen. Vel, jeg lever enda og har det fantastisk bra! Onkologen har tilogmed begynt å snakke om nye kreftmedisiner han vil jeg skal prøve. =) Kvinne..53 år
Hei
Jeg har vært gjennom kreftbehandling dette året. Cellegift, stråling og to operasjoner. Alt har gått bra for min del, og jeg er veldig takknemlig for det. Er kun 38 år og har to barn, så jeg følte at døden banket på litt tidlig for min del. Men, jeg har lært meg å snakke om den, med både venner, familie og kolleger. Og ikke minst med ungene, som spurte meg rett ut om jeg skulle dø. Tanker om døden er viktige å snakke om og ufarliggjøre. Døden er tross alt en del av livet, og vi møter den alle sammen. Men, ja, det er trist å snakke om med noen som faktisk skal dø. Tenk imidlertid på at det kan hjelpe den døende, og deg selv på sikt.
Galgenhumor er også utrolig som hjelpemiddel under vanskelige samtaler.
Hei,har hatt brystkreft med operasj,celleg.og strål.Har heldigvis gått bra med meg.Jeg tror det er viktig å være åpen både om sygd.og døden,dette gjør det lettere for den som er syk og for de pårørende,men vi er så forskjellige,det som er naturlig for noen er uhørt for andre,det må vi bare akseptere.
Hvorfor skal vi ikke kunne snakke om døden? Vi vet jo alle at den dagen vi blir født så skal vi jo dø før eller senere. Jeg prøver så godt jeg kan og snakke naturlig om dette, tilbragte syv måneder på nimannsrom på Diakonhjemmet som 11-åring (med en gjennomsnittsalder på ca. 65 der jeg var vitne til både død og triste diagnoser), far døde da han var 66, broren min ble 44. Mannen min ble 50 etter 4,5 år med leukemi, men med et livsmot og et beundringsverdig humør helt til det siste, den siste kvelden uttrykket han faktisk ønske om å få slippe – trodde ikke det var mulig å sovne så rolig inn. Selv har jeg to kreftdiagnoser (gått bra så langt), men frykter overhodet ikke døden. Lever dagene som de kommer, jobber full tid og har faktisk vært så egoistisk og skaffet meg en ny valp (Elmer måtte takke for seg i mai). Veldig enig i at galgenhumor er et utrolig godt hjelpemiddel
Hei.
Tillater meg å komme med mine refleksjoner omkring døden.
Det som for meg er interessant er om det finnes et liv efter livet?
Ved gjennomlesning av hele Bibelen, fikk jeg forståelse av Guds mål,å samle sjeler til sitt Rike.
Jeg oppfatter ikke meg selv som religiøs, men har valgt å tro på Jesus, som er en forutsetning for å komme inn i Guds Rike.
Når jeg først tok den beslutningen, senket roen seg over meg,
og jeg ser frem til et evig liv efter døden.
Jobber på en kreft.pol.kl.med døden rundt meg hver dag. Noen blir friske, noen må dø, noen tviholder på livet, noen gir raskt opp. En blir herdet av slikt.Men det er på en måte en profesjonell måte å se det på. <i familiesammenheng blir det annerledes. Du vet du skal minste noen, du vil gjerne følge dem helt frem. Ble litt for sentimental ved sykesengen til min tante. Grei beskjed fra henne, Skal du grine får du gå hjem. Min filosofi er at du må følge pas.s sine ønsker og sette deg selv til side. Det blir nok av tid til tårer etterpå.
Da min svigerfar døde, hadde han arrangert hele begravelsen på forhånd, inkludert tale og musikk på egen CD. Som pårørende føltes det likevel ikke helt riktig, for til tross for at det var hans begravelse var han jo ikke der for å ta del i den. Selvom man kan ta hensyn til den dødes ønsker burde det være opp til de pårørende å avgjøre hvordan man ønsker å hedre den som har gått bort, det er de pårørende som skal leve med sin sorg. Da min mor gikk bort synes jeg begravelsesforberedelsene var en fin del av prosessen med å forsone seg med det som hadde skjedd og samtidig ha noe å «henge fingrene i» – å finne en flott måte å hedre henne på var i seg selv sorgbearbeidelse.
Til Elise…synes du virkelig det…???..er ikke det et overtråkk mot den som skal dø??..en siste vilje er ikke bare et testamente,men også retten til å være med og bestemme sin egen begravelse…jeg har selv uhelbredelig kreft,fikk den da jeg var 41 år,nå er jeg 46…jeg hadde blitt utrolig skuffet om jeg ikke skulle få lov til å ha en finger med i spillet i forbindelse med min egen begravelse…jeg har vært i flere begravelse med unge og eldre kreftpasienter og friske..jeg synes det er utrolig rørende å se/vite/høre at her har den døde selv vært med og bestemt…det være seg en sang som betydde mye for vedkommende og ev ektefelle/barn/nær familie.. I et tilfelle i slekta hadde en kreftsyk giftet seg på sengekanten på sykehuset og tatt bilde av deres to hender på dyna med ringene..dette bildet var på fremsiden av den folderen du mottar når du kommer inn i kirka..de spilte også en sang som hadde hatt veldig stor verdi for henne og den nærmeste familie….det var ikke et tørt øye i hele kirka…jeg har også mange flere eksempel å dra frem..nei Elise,vær glad for hver begravelse du kan delta i hvor den døde har vært med og arrangert sin egen begravelse..mer nært og følelsesfylt kan vel neppe en begravelse bli…legg til side din egoisme,la den syke/gamle selv bestemme sin begravelse,og tenk heller på alle gode minner du måtte ha om ham mens du sitter der i kirka og deltar i en siste hilsen fra den døde…med all respekt.. Jeg skal selv regissere min egen begravelse og velge ut min gravstein når den tid kommer…hadde blitt utrolig lei meg hvis noen skulle nekte meg eller ta anstøt på grunn av dette..vi lever faktisk helt til vi dør…tro det eller ei…Hilsen en uhelbredelig kreftsyk firebarnsmamma..
Etter å ha opplevd sykdom å død litt for nært flere ganger har jeg lært noe viktig
«Et dødsfall og begravelse skal ikke være en sørgestund over et liv tapt, det skal en feiring av et liv levd»
Med denne innstillingen blir det meste enklere å snakke om/håndtere.
Hei! Uvanlig i Norge å ta opp dette temaet! Honnør for det!
Min pappa fikk kreft da jeg var 10 år på 70-tallet. Etter en enkel bønn til Jesus fra hans onkel, tante og far så slapp dødsangsten og han tenkte at han kunne fra til himmelen med fred inni seg. Da han kom til et annet sykehus enn det første han kom til, og som tok røntgenbilde som viste kreftsvulsten, var svulsten totalt borte og han lever enda, over 30 år etterpå. Det er fint at vi kan snakke sammen om det praktiske rundt en begravelse med den som er døende, men det er så utrolig viktig å også huske at livet slutter ikke selv om kroppen vår svikter oss. Vi har også en sjel som skal leve evig og det blir derfor ikke riktig å bare snakke om avslutningen av et liv her på jorda når faktisk vi mennesker går videre og inn i evigheten. Jesus sier: Jeg er livet, den som tror på Meg skal leve selv om han/hun dør. Det er derfor så mange kristne kan vitne om en dyp indre fred innfor døden, fordi Gud deres gode Far har kommet og fylt dem med Sin fred, som er mye dypere enn den freden vi som mennesker kan oppnå bare i oss selv eller gjennom trøst og omsorg av venner og familie. I Norge har det åndelig druknet i materialisme, men det er viktig å huske at det lever over 6 milliarder flere mennesker på jorda enn i bittelille Norge og at flesteparten av disse tror på en åndelig dimensjon og et evig liv. Hvis vi tror at vi i Norge har fasiten på alt så bare se på den radikale økningen i pillemisbruk, ødelagte familier, massiv ensomhet, økt kulde og isolasjon oss nordmenn i mellom, spiseforstyrrelser blant ungdom, kraftig økt alkoholkonsum, egoisme, korrupsjon, maktesløshet hos politi og barnevern overfor alle de problemene de ikke aner hvordan de skal løse, så er det ikke så vanskelig å tenke tanken at hvis vi i Norge i dag har funnet ut den hele sannheten om hvordan livet er og skal leves hvorfor er det da så mye elendighet under de ofte fine fasadene? Vi er kanskje et av verdens rikeste land regnet i kroner per innbygger, men på sanne åndelig verdier er vi lut fattige og stabber rundt i mørket i forhold til så mange hundre millioner mennesker i andre land. Ikke lur deg selv til at det er slutt når hjertet ditt slutter å slå og bare du får en fin kiste med nær familie og gode venner i begravelsen så er det fint og godt å dø, for du kan nemlig ikke dø, det er det bare kroppen din som kan. Men det er en som har dødd for deg, så du kan oppleve at når kroppen din dør så holder han deg i hånda og leder deg hjem til din Far i himmelen som elsker deg og som sendte den beste Han hadde, Sin Sønn Jesus, for at Han skulle ta alt det du har gjort i livet som har skilt deg fra Han, med Seg opp på korset, og der ble alt spikret fast som skilte oss fra Han, og det er derfor Jesus kan si om Seg Selv at Han er Livet, fordi Han beseiret døden på korset, og da Han stod opp igjen åpnet Han veien for alle som vil, til ganske enkelt å si: Jeg velger å ta imot Deg Jesus som en gave inn i mitt liv og ta imot tilgivelse for det gale jeg har gjort (hvor stolt må ikke det menneske være som ikke klarer å innrømme at det har gjort noe galt og at det ville vært fantastisk å få tilgivelse for det?) og jeg ønsker at Du tar meg med til himmelen når kroppen min engang dør. Og jeg ønsker også å oppleve Din fred og Ditt liv i mitt hjerte allerede her nede på jorda og at Du viser meg veien hjem til min gode Far i himmelen. Hvis du er villig til å be den lille bønnen så sier Bibelen i Johannes 1,12: Alle de ( og du er iblant dem hvis du ba denne bønnen) gir Han (Gud) rett til å bli Hans barn, de som tror på Hans (Jesu)Navn. Da kan du sannelig snakke om døden som skal komme en dag med glede og forventing fordi du vet at du skal faktisk flytte hjem til ditt egentlig hjem, der Pappa’n din bor, og at det blir som i uttrykket man bruker i begravelser i Frelsesarmeen: Du har blitt forfremmet til herligheten.
Hvis du går inn på siden http://www.fathersloveletter.com så kan du både lese og høre opplest med nydelig musikk det fineste brevet du noensinne har lest og det vil hjelpe det videre i det nye livet du har begynt å leve etter at du har latt Jesus ta hånda di ved ganske enkelt å invitere Han til å komme inn i livet ditt gjennom den bønnen som du leste ovenfor. Lykke til da og så gleder jeg meg til å se deg i himmelen! God jul og et riktig godt nytt liv!
Godt å lese et innlegg om håp.At det finnes en og gå til i nødens stund. Han som døde for våre synder, som er veien sannheten og livet og som gir evig liv ikke evig død
fikk leukemi da jeg var 24 og gravid i 6 mnd.
har kjent på den følelsen å tillate seg selv å være syk å på en måte begynne å se for seg sin egen begravelse.
heldigvis for meg gikk det ikke så langt for jeg var heldig og fikk donor. men tror det med å få planlegge og tenke hvordan man vil ting skal skje er en måte å mestre det at man skal forlate.
når man er syk mister man ofte følelsen av å kontrolere sitt eget liv og bestemme over sin egen hverdag. det kan være godt å få lov til å bestemme noe av hva som skal skje i forhold til ens bortgang og begravelse =)
lest det som er skrevet over her og ønsker dere lykke til i kampen mot kreften. som legen sa til meg… (vi kan behandle deg, men du må selv overleve)
DET ER I MOTVIND EN DRAGE STIGER =)
Hei,
Bra at temaet tas opp ! Jeg tror det er veldig viktig å snakke om døden.Vi har mistet mange familievenner,mistet min niese på 22 mnd for noen år siden og min søster i selvmord i fjor.Har også mistet besteforeldre og tante og onkel.Jeg har erfart at det å snakke om døden gjør det lettere for oss som sitter igjen.Vi har barn i huset og for de har det vært veldig viktig at vi har snakket om døden.Døden blir ikke så skummel hvis man har mulighet for å snakke om det.Det er to ting som er helt sikkert her i livet og det er at vi alle blir født og vi skal alle dø !
Sender mange gode tanker til alle dere som sliter med dødlige sykdommer <3
Hei,
Et viktig og godt skrevet innlegg.
I dagens samfunn virker det som om man kan snakke om alt unntatt døden. Men det er klart, man må også respektere de som ikke ønsker å snakke om det. Jeg har mistet mange, i forskjellige aldre, sykdom – selvmord – traffikk uhell – aldring. Sorgen har vært nesten altoppslukende i mange år. Men jeg har lært meg galgenhumor, er ikke redd for å dø og jeg har fortalt mine nærmeste hva jeg ønsker når tiden kommer. For det gjør den jo for alle, naturlig nok. Mange synes nok jeg er litt gal. For noen år siden da sorgen var lammende, leste jeg «Det finnes ingen død» skrevet av Rauni-Leena Luukanen og Vuokko Ræty. Denne boka har gjort meg trygg. Takk igjen, for et fint innlegg!
Så fint å se at temaet tas opp, for det er vanskelig. I morgen skal jeg følge min kjære far til siste hvilested. I tiden han har vært syk har vi hatt tid til gode samtaler, også om død og begravelse. Husker jeg kjente det var litt vanskelig, men når vi først var igang så gikk også det veldig greit. Tror ikke min far hadde startet den «vanskelige» samtalen, det var det jeg som gjorde og det ble en veldig god samtale. Jeg skal følge min far til graven, i dyp sorg men med en god ro i mitt indre. Pappa vil likevel alltid være i mitt hjerte.
Moren min er dødende med bukspyttkjertelkreft, noe som gjør så forferdelig vondt.
Faktum er at jeg prøver å prate om det, fordi det faller naturlig for meg å gjøre det. høres kanskje rart ut, men det er jo ganske naturlig.
Synes det er altfor tidlig at mamma skal dø fra meg. Hun har holdt ut lenge, i snart to år, og ser faktisk ikke syk ut i det hele tatt. Håper derfor på et mirakel, som kan gjøre at hun blir værende til jeg får barn og gifter meg. synes jeg er for ung til det enda, og føler så sterkt på det.
På jobben har jeg det vanskelig fordi folk ikke forstår alvoret jeg går å tenker på. Selvom jeg prøver å leve livet mitt og ikke tenke på det, siden hun er såpass oppegående enda, ligger det jo å murrer der inne et sted. Går jo ikke bort. I hele sommer/høst gikk vi turer og kosa oss sammen.
Grunnen til at jeg synes det er så ille er vel mest fordi moren min og jeg har et veldig spesielt forhold, det har vært hun og meg hele mitt liv. og det er hun jeg snakker med og forteller alt til. nå er det kanskje litt rart det, men vi har hatt et vanskelig familieliv. så det har vært oss mot hele verden.
Følelsen av å bli helt helt alene er derfor stor. Jeg vet at alle kommer til å dø. men hun er et menneske som ikke fortjener det. MAnge andre som jeg vet om som kunne fått den kreften hun har fått, for det er et smertehelvete uten like.
Takk for mange gode og kloke innlegg. Dette viser at det er viktig å snakke om døden. Det er tøft å vite at man har en sykdom som man kan dø av og det er tøft å vite at man kommer til å miste en man er glad i. Ofte tror man at man er alene om mange rare tanker, det er man ikke. Vi vet at det å tørre å snakke om de vanskelige tingene gjør at de kanskje blir mindre vanskelig. Har du behov for å snakke med noen som har kompetanse på temaet kan du kontakte Kreftlinjen: http://www.kreftforeningen.no/raad_og_veiledning/kreftlinjen
På Kreftforeningens nettside «Personlige historier» har Linda Sannum skrevet en rørende beretning om å miste sin far. Familien snakket om døden, forberedte seg på savnet og tiden etterpå:
http://www.kreftforeningen.no/om_kreft/personlige_historier/n_r_d_den_n_rmer_seg_16283
Et viktig innlegg! Jeg tror vi kvier oss for å snakke om døden tett innpå oss fordi det blir så endelig. Vi er vel ganske flinke til å snakke om vær og vind og nabokatta når vi egentlig burde snakket om mer alvorlige temaer? jeg mistet søsteren min i en ulykke for femten år siden, og snakker fremdeles mye om henne og savnet etter henne. Men å snakke om varslet død, det er vanskelig. Det er vanskelig som pårørende å vite hva den syke vil snakke om, hva som oppfattes som sårende og hva slags innstilling h*n selv har til det å skulle dø.
hei. Det er antagelig det såreste og likevel så hverdagslige tema som finnes,og ingen kan vel si de aldri har tenkt på hva dette er.. Selv vil jeg nevne hva jeg opplevde rundt det la det synke inn at sykdom ikke bare var en del av livet,men kunne avslutte det. Det er en ting jeg ikke ante noe om,og ingen jeg kunne spørre. angsten og maktesløsheten kunne jeg nok forutsett,men dårlig samvittighet kom som en knyttneve i mellomgulvet.Det er så mye man kan lese og spørre fram svar på,men det å si til noen at man kanskje ikke vil være der når livets opp og nedturer kommer,er utvilsomt min vanskeligste samtale noensinne.samtidig lærte jeg hva støtten fra andre betyr. det er noen år siden nå,år jeg neppe hadde sett tilbake på om jeg ikke hadde en kjæreste som syntes at kreft var en dårlig grunn til å la forholdet vårt ende. Det hører med til historien at jeg er fortsatt live,og samlivet. Og hva kreft angår,har jeg skjønt at jeg har ikke noe annet å gjøre enn å knekke den,og ikke omvendt. Av respekt for alle dere som er i sjokk og vantro,og som føler at dere ikke får hjulpet den syke vil jeg si at det er så godt dere finnes nå. Det er en vei som som ingen fortjener å gå alene. Og det er mye medisin i en klem.Mvh Tommy
Hei,
Jeg har en dødssyk sønn uten kur. Det går nedover og vi vet at prognosen er for lengst bak oss. Døden blir ett tema enten vi vil eller ei, vi har to andre barn som har mange spørsmål.
Vi har bestemt oss for å ufarliggjøre det, snakke om det og forsone oss med det. Men også gjøre ett bevisst valg om å ikke la det påvirke hverdagen. Dagen i dag er vår, døden er ikke en del av den. Vi nyter livet, og har en veldig fin hverdag. Sikkert bedre enn mange andre «vanlige» familier, for vi er litt «gale» som eldste gutt på ti år sier. Vi setter på musikk, danser rundt og leker sammen. Mye kyss og klem, omsorg og nærhet. Jeg tror mange kan lære av vår hverdag, sette pris på det de har. Og det er det jeg har tenkt å bruke livet på. Lære andre om livskvalitet og mestring, samt å finne en mening i det meningsløse. Livet er for kort til å fylle det med sorg, og la den ta over alt som er verdt å leve for.