Vi presenterer gjesteskribent Bengt Eidem, styremedlem i Kreftforeningen og tidligere kreftpasient. Han gav ut boken Blodig alvor i 2005, der han fortalte om sin kamp mot akutt leukemi.

Alle kriger gir rom for de som på mer eller mindre moralsk grunnlag ønsker å sko seg økonomisk. Slik er det også i kreftkrigen.

Det å få en alvorlig kreftdiagnose med små sjanser til overlevelse utløser ofte stor desperasjon. Jeg har vært der selv. I 2005 levde jeg med 0-5% sjanse til å overleve akutt blodkreft. I februar 2009 fikk jeg tilbakefall med følgende vurdering fra legene i den første fasen: “dette kan vi sannsynligvis ikke gjøre noe med”.

I 2005 var jeg som de fleste andre nydiagnostiserte kreftpasienter uforberedt på en eventuell avslutning av livet, og selvsagt desperat i mitt ønske om å overleve.

Bengt Eidem

Bengt Eidem. Foto: Thomas B. Eckhoff

Jeg ville ikke at noen ting skulle være uprøvd i kampen for å overleve. Til å begynne med gikk jeg optimistisk gjennom henvendelser om ulike tilbud:

– Humlegården i Danmark        
– Healere som ville møte meg
– Healere som ikke trengte møte meg
– Behandling i Kina
– Behandling i Russland
– Alternative behandlingsklinikker i USA
– Noni juice
– Haibrusk
– B17

Felles for tilbudene var at tilbyderen antydet at dette kunne gjøre meg frisk, med påstander om at det fantes en rekke eksempler på at akkurat dette behandlingstilbudet tidligere har hjulpet kreftpasienter som har vært gitt opp av legene.

Behandlingstilbudene var relativt kostbare, og uten annen dokumentasjon enn påstander om at “jeg har selv blitt frisk av dette”, “jeg kjenner en kvinne som ble frisk av dette”, “en slektning av meg overlevde på mirakuløst vis på grunn av dette”.

Kombinasjonen dyrt og manglende dokumentasjon gjorde meg tvilende. Men den viktigste grunnen til at jeg aldri valgte å satse på en alternativ behandlingsform var nok at det norske helsevesenet til slutt fant en løsning for meg i 2005. Høykompetent helsepersonell i alle ledd gjorde det slik at jeg fikk muligheten til å gjennomgå og overleve en benmargstransplantasjon.

Jeg har vært en del av kreftkrigen i snart seks år. I løpet av de årene har jeg mistet mange av mine kreftkrigende venner på slagmarken. Noen av dem har jeg fulgt tett, andre har jeg fulgt gjennom blogger, venners beskrivelser, og i media. Jeg har grått med dem og for dem, og jeg glemmer ikke en eneste av dem.  De og deres familier har min dypeste respekt.

En del av dem har i likhet med meg fått fristende tilbud fra krigsprofittørene: “kjøp behandlingstilbudet som gjør at du likevel kan overleve”.

Derfor har jeg mange ganger krysset fingre for kreftkolleger som i sin desperasjon har prøvd healing, B17, alternativ behandling i Danmark, USA og Kina. Ingen av dem lever i dag. Jeg har bare seks års erfaring, men overlege OIav Mella ved Haukeland har 30 års erfaring. Han har også til gode å se en alternativ behandlingsform som virker livreddende på de pasientene han har fulgt.

Jeg har etter hvert mistet tålmodigheten med de uærlige krigsprofittørene. Kjeltringer og svin er merkelapper jeg har satt på dem. Men det kan nok hende at jeg da går for langt. Noen av disse profittørene har reell tro på at det de tilbyr har en livreddende effekt. De kan selvsagt ikke kalles kjeltringer, men de er likevel grenseløst naive.

Min oppfordring til mine kreftkolleger er å være veldig skeptisk til uærlige og naive mennesker som lokker med fantastiske medisinske resultater i bytte mot dine tusenlapper.

 – Bengt Eidem