Vi presenterer gjesteskribent Bengt Eidem, styremedlem i Kreftforeningen og tidligere kreftpasient. Han gav ut boken Blodig alvor i 2005, der han fortalte om sin kamp mot akutt leukemi.
Alle kriger gir rom for de som på mer eller mindre moralsk grunnlag ønsker å sko seg økonomisk. Slik er det også i kreftkrigen.
Det å få en alvorlig kreftdiagnose med små sjanser til overlevelse utløser ofte stor desperasjon. Jeg har vært der selv. I 2005 levde jeg med 0-5% sjanse til å overleve akutt blodkreft. I februar 2009 fikk jeg tilbakefall med følgende vurdering fra legene i den første fasen: “dette kan vi sannsynligvis ikke gjøre noe med”.
I 2005 var jeg som de fleste andre nydiagnostiserte kreftpasienter uforberedt på en eventuell avslutning av livet, og selvsagt desperat i mitt ønske om å overleve.
Bengt Eidem. Foto: Thomas B. Eckhoff
Jeg ville ikke at noen ting skulle være uprøvd i kampen for å overleve. Til å begynne med gikk jeg optimistisk gjennom henvendelser om ulike tilbud:
- Humlegården i Danmark
- Healere som ville møte meg
- Healere som ikke trengte møte meg
- Behandling i Kina
- Behandling i Russland
- Alternative behandlingsklinikker i USA
- Noni juice
- Haibrusk
- B17
Felles for tilbudene var at tilbyderen antydet at dette kunne gjøre meg frisk, med påstander om at det fantes en rekke eksempler på at akkurat dette behandlingstilbudet tidligere har hjulpet kreftpasienter som har vært gitt opp av legene.
Behandlingstilbudene var relativt kostbare, og uten annen dokumentasjon enn påstander om at “jeg har selv blitt frisk av dette”, “jeg kjenner en kvinne som ble frisk av dette”, “en slektning av meg overlevde på mirakuløst vis på grunn av dette”.
Kombinasjonen dyrt og manglende dokumentasjon gjorde meg tvilende. Men den viktigste grunnen til at jeg aldri valgte å satse på en alternativ behandlingsform var nok at det norske helsevesenet til slutt fant en løsning for meg i 2005. Høykompetent helsepersonell i alle ledd gjorde det slik at jeg fikk muligheten til å gjennomgå og overleve en benmargstransplantasjon.
Jeg har vært en del av kreftkrigen i snart seks år. I løpet av de årene har jeg mistet mange av mine kreftkrigende venner på slagmarken. Noen av dem har jeg fulgt tett, andre har jeg fulgt gjennom blogger, venners beskrivelser, og i media. Jeg har grått med dem og for dem, og jeg glemmer ikke en eneste av dem. De og deres familier har min dypeste respekt.
En del av dem har i likhet med meg fått fristende tilbud fra krigsprofittørene: “kjøp behandlingstilbudet som gjør at du likevel kan overleve”.
Derfor har jeg mange ganger krysset fingre for kreftkolleger som i sin desperasjon har prøvd healing, B17, alternativ behandling i Danmark, USA og Kina. Ingen av dem lever i dag. Jeg har bare seks års erfaring, men overlege OIav Mella ved Haukeland har 30 års erfaring. Han har også til gode å se en alternativ behandlingsform som virker livreddende på de pasientene han har fulgt.
Jeg har etter hvert mistet tålmodigheten med de uærlige krigsprofittørene. Kjeltringer og svin er merkelapper jeg har satt på dem. Men det kan nok hende at jeg da går for langt. Noen av disse profittørene har reell tro på at det de tilbyr har en livreddende effekt. De kan selvsagt ikke kalles kjeltringer, men de er likevel grenseløst naive.
Min oppfordring til mine kreftkolleger er å være veldig skeptisk til uærlige og naive mennesker som lokker med fantastiske medisinske resultater i bytte mot dine tusenlapper.
- Bengt Eidem
Takk for at du setter ord på dette!
Bra skrevet. det er virkeig fott at noen som har kjent på kroppen krigen rydder itt opp i jungelen av profitører. For når man er avolig syk gjør man det man må nemig alt og er viig til å gjøre alt.Jeg fikk også den når jeg ble syk prøv det og det. Jeg valgte DNR.
Du ble allikevel aldri overlatt til deg selv med beskjed om at her var intet å gjøre.
Jeg skrev til deg i sin tid med med min erfaring fra Humlegården. Jeg anbefalte deg ikke akkurat å reise dit. Mitt møte med Humlegården var allikevel et møte med en mann som ofret sitt for kampen mot kreft. Selv om mange av metodene som ble tatt i bruk kan diskuteres og kanskje ikke faller innenfor seriøs oppfattelse av dagens legevitenskap, var dette et sted der man ikke gav opp kampen.
Jeg har sett flere gi opp kampen. Jeg har sett flere visne bort. Hva er det riktige å gi til et menneske som befinner seg i kreftens skyttergrav? Skal du gi dem håpløsheten eller skal du gi dem evnen til fortsatt å kjempe?
De som har blitt friske på Humlegården har blitt friske der og ikke på sykehuset i Norge. Hva har gjort at de har kommet seg igjennom kampen? Kan noe av det de lærte på Humlegården faktisk ha hjulpet, eller er det også den nære og gode kontakten de der har til sykehuset i København?
Etter behandlinger her til lands blir også pasienten overlatt til seg selv. Med alle de negative bieffekter cellegift og stråling kan ha, er det fortsatt mange som sliter med utmattelse, spiseforstyrrelser og tilbakefall. Det du da ikke har fått her i Norge har du fått på Humlegården. Du har blitt tatt vare på som et menneske.
I går var jeg på Vardesenteret på Radiumhospitalet. Kurset var om fatigue etter kreftbehandling. Dette er starten på en ny tanke om å ta vare på kreftpasienter i ettertid. Jeg ble veldig glad for at dette kurset endelig har kommet i stand, men jeg forundres stadig over at dette ikke har vært en selvfølge for leger og helsevesen å forberede kreftpasienter på mulige ettervirkninger.
Min kreft er ikke så alvorlig som din kreft, men det er jeg som fortsatt ofte er sengeliggende. Du kan arbeide. Jeg ligger her og betrakter verden fra dynen. Ja, du kan være glad for at gode kunnskaper og flinke mennesker har reddet deg. Men, tankene mine går til alle de som blir plassert i en «galemannsbås» fordi de ikke klarer å fungere i ettertid med en alvorlig tretthet og utmattelse helsevesenet ofte bare fnyser av.
Hei, dette innlegget var veldig fint å lese. Jeg fikk min siste cellegiftkur 5.nov. etter lungeoperasjon i juli og påfølgende cellegiftkurer. Etter kurene har jeg blitt overlatt til meg selv, det er veldig betenklig. Jeg hadde ingen anelse om hvor syk en blei og hvor lang tid det kan ta før en blir menneske igjen. Jeg kan ringe til sykehuset men der har jeg hatt 7 leger på 8 kurer, så det blei dessverre ingen spesiell kontakt med noen av dem..Trodde norske helsevesen hadde kommet lengre.
Hei Ingrid!
Det er veldig leit å høre at du har det slik, og du er dessverre ikke alene. Mange er fullstendig utslitt i måneder og år etter cellegift- og strålebehandling, selv om de er friskmeldt fra kreften. Tilbudet om etterbehandling er mildt sagt magert.
Men det begynner faktisk å skje litt – jeg jobber på et senter hvor vi har rehabilitering for bl.a. kreftpasienter. De er hos oss i tre uker, de trener, hviler, får sunn mat, lærer om sykdommen sin og behandlingen og hvordan de kan ta vare på seg og sine. Og ikke minst: De er sammen med andre i samme situasjon, og det er kanskje den alle viktigste delen av oppholdet! Mange får vite for første gang at det er vanlig å være utslitt etter behandlingen, de har trodd det bare var dem selv som var dumme og late. Når de treffer andre med samme plager er det en stor lettelse, nesten til å bli frisk av!
Jeg tror ikke vi kan forvente at sykehusene klarer å bygge opp et etterverntilbud, og jeg tror ikke de er riktig instans heller – de skal drive høyspesialisert behandling, rehabilitering bør skje et annet sted, helst et sted med lys og luft og muligheten til å samle krefter i hyggelige omgivelser.
Med samhandlingsreformen blir antagelig kommunene pålagt å gi rehabilitering til flere grupper. Det gjenstår å se hvordan det blir, men jeg håper og tror at det blir økt bevissthet om at også unge voksne med f eks kreft kan trenge et tilbud.
Beste hilsen
Pernille Nylehn
Lege
Tilbaketråkk: Tweets that mention Kreftkrigens uærlige og naive profittører | Kreftforeningens blogg -- Topsy.com
Hei, dette var kjempebra skrevet og veldig samlet og informativt spesielt for pasienter som har vært og er i din og min egen situasjon, hvor beskjeden er rett og slett at du blir aldri frisk. Og det eneste man vil er jo å leve, leve for seg selv, leve for barna, leve for vennene, leve for familien. Leve hele livet. Min mormor pleide å si at » de som blir gamle får leve» og det er noe i det.
Takk Bengt!
Hei hei, Bengt.
Flott skrevet. Jeg var også utsatt for «ekspertene» som hadde en eneste agenda; tjen penger på folks fortvilelse og elendighet. (Noen av disse var oppriktig seriøst opptatt av å hjelpe), men de hadde gått i samme falla, «under kan kjøpes».
Jeg hadde også håp, men lot meg ikke forføre, og håpet holdt. Jeg overlevde med 6 til 7 % mulighet. Småsellet kreft er den vanskeligste å kurere, men det går med «tro kan flytte bjerge» som kjent. Stå på alle dere som har fått diagnosen. Alt håp er ikke ute. Lykke til!
Vi har dessverre mistet flere nære familiemedlemmer i kreft, og har flere som fortsatt kjemper mot sykdommen – eller mot senvirkninger. Vi vet alt om det rotteracet som settes i gang for å få tak i pengene til pasientene (og familien) før de i verste fall dør. I de fleste tilfellene er det snakk om svindel på usleste nivå, og jeg synes det er utrolig at ikke flere blir regelrett buret inne. Det er bra du setter ord på det, og så får heller de få seriøse aktørene bruke litt mer tid og energi på faktisk å dokumentere de påståtte gode resultatene.
Tilbaketråkk: Litt skeptivisme « Skepsisbloggen
Dagens Puls på NRK tar opp kosthold som en del av kreftkampen. Dette er mye god kunnskap. All denne kunnskapen fikk jeg på Humlegården i 2005. Denne kunnskapen har da blitt formidlet der i mer enn 10 år allerede. Dette er ikke noe alternativ behandling. Dette er et tillegg til den behandlingen man får på sykehuset. Det er ikke en absolutt behandling, men vil gi mange store muligheter til å leve lenger. Det er ikke garantert at man ikke får tilbake kreft. Det er ikke garantert at det virker på alle kreftformer. Det er ikke akseptabelt at noen går ut og sabler ned det håp og den kamp man kan bygge opp i sin situasjon. Denne kostholdsrådgivningen gir ikke annet enn en bedre livsstil og et bedre liv den tid som er igjen.
De andre tingene på Humlegården er kanskje det som får mange til å reagere negativt, men kanskje Puls og kostholdet som der ble presentert er med på å forklare hvorfor flere har klart å overvinne den umiddelbare kreften.
Tilbaketråkk: Kreftforeningen og alternativ behandling | Kreftforeningens blogg
Tilbaketråkk: Healing mot kreft – farlige løgner | unfiltered perception
Vi har dessverre i vår korte periode med kreftpasient i familien opplevd horribel behandling av norsk helsevesen, hyggelige mennesker som sikkert vil vel, men systemet fungerer ikke. Man skulle tro at man som lege som jobber på et sykehus som Radiumhospialet ville være grundig opplært i hvordan behandle mennesker som akkurat har fått diagnosen, men det tror jeg man har glemt. Vår lege glemte å snakke med sin pasient etter operasjon og avspaserte…. Det finnes også alternative metoder som er klinisk dokumenterte men som norsk helsevesen bare kimser av og ikke vil se på en gang. Arroganse og maktmisbruk dessverre.
Tilbaketråkk: Alternativ Medisin | It's Forty Two!
Hei
Sulforafan og andre kjente naturstoffer har også en meget forebyggende effekt. Kreft er ikke èn sykdom, men et samlebegrep. Derfor bør immunforsvaret holdes sterkt og så bør man kanskje forebygge med enkelte andre fytonæringer i tillegg. Noen garanti vil man aldri ha, men man kan kanskje kjøpe seg noen år ekstra uten sykdom
http://www.forskning.no/artikler/2005/november/1130935322.94
For de som har fått diagnosen er man meget underlagt Norsk helsevesen, og en del alternativ behandling kan motvirke skolemedisinen sin kreftbehandling.
Jeg er opptatt av at man forebygger så godt som mulig, og der kan f.eks Brokkolieffekten være en viktig faktor
Ingen vindunderkur, men en måte å sikre at kroppen og immunforsvaret får den næringen den har behov for
http://www.brokkolieffekten.com
Og så må man ikke undervurdere regelmessig mosjon
Godt observert Eidem. Dessverre er nok de færreste så oppmerksom som deg. Når døden er blitt forelagt – ja da prøver de fleste alt. Selv om de innerst inne mistenker at behandlingen de får er juks. Begge mine foreldre har blitt rammet av kreft. Den gjenværende har små sjanser – men ingen av dem har (heldigvis) blitt desperate. Tvert i mot har de taklet situasjonen med mot og godt humør. Helsevesenet har stort sett fungert bra og gjort det vi alle føler de kunne.
Det er så lett å bli revet med når slike tilbud dukker opp, så det var godt å lese dette innlegget som en påminnelse om at man bør tenke seg om mange ganger før man takker ja til dyr alternativ behandling.